Eksempel på dikt med likhet

Litteratur / by admin / July 04, 2021

Likheten, eller også kalt sammenligning, er en retorisk figur der to elementer blir sammenlignet for å gi den ene kvaliteten til den andre. Slik sett ligner likningen metaforen, men forskjellen er at likheten er dannet av en komparativ struktur, det vil si at det er behov for en sammenheng (for eksempel Hva), og i metaforen er det ingen sammenheng mellom:

"Dine øyne som stjerner som lyser opp natten min”(Her er en likning der øynene sammenlignes med stjernenes lysstyrke.
"Dine øyne stjerne”(Denne retoriske figuren er en metafor, siden en komparativ struktur ikke dannes)

Lik er en av de retoriske figurene som er mest brukt i dikt, så det vil være veldig vanlig å finne det i mer enn en strofe.

Lignende struktur

Likningen er dannet av komparative adverb og komparative setninger:

Hva: "Leppene dine som en fontene som føder sjelen min”.
Som for eksempel: "Turen til den gamle mannen, akkurat som grenene på et tre svaier”.
Hvilken: "Han hun dro som sendes uten kurs”
I tillegg til: "Jeg elsker deg akkurat som sanden elsker bølgene”

instagram story viewer

20 eksempler på dikt med likheter

Dine øyne som to stjerner
de lyste opp den triste natten min,
og i de ensomste enger
du dukket opp hvilken ulvsmunn
som bur min lidenskap.
Dine hender som to tidevann møttes
de slo sjelen min til jeg var målløs,
og i dine øyne kunne jeg forstå herligheten
av evig lykke for et paradis på jorden.
Øynene mine har holdt seg som to målløse fugler
som ikke vet hvor de skal lete.
Jeg har mistet vissheten om trinnene mine og føttene vandrer
som to spøkelser uten lenker på jorden,
som to kjærligheter som har distansert seg uten retur.
Min sjel kjenner ikke stiene som ligger foran oss,
Og lider med utsiktene som blir større og mindre,
uten å gi forklaring. Jeg har blitt som et hav uten horisonter,
som vinden som blåser uten å be om en forklaring.
Jeg elsker deg hvor farlige ting i denne verden er elsket,
Jeg elsker deg i en hast og langveisfra, og tenker på skjønnheten din
som en ulv som hyler om natten.
Mine lepper hvilken reisende mistet i ørkenen
de ser etter munnen din som den mystiske oasen derfra
de drikker verdens underverk.
Jeg elsker deg hvor gode ting er elsket,
hvordan de største tragediene blir levd,
gir hjertet til å dø i siste øyeblikk,
fra kjærlighetens armer.
Mine lepper hvilket frø nettopp plantet
de søker livet til øynene dine,
å bli gjenfødt hver dag med løftet
av denne evige kjærligheten.
Innbyggerne er plantet i landet sitt som røtter som ikke vil gi,
som steinen som absorberer elven for å forbli i kanalen sin,
dermed beskytter de det som er deres med rett,
hva deres forfedre bygde med blod og krefter,
og ansikt som kjemper med åpne kjever
til enhver fremmed som ønsker å ta bort landet sitt.
Mitt hjerte er blitt byttedyr for ditt,
som om en usynlig kraft trakk fra bunnen av min ånd,
livene våre virker knyttet til den samme skjebnen,
og vi deler et utgangspunkt.
Når du lar hendene mine riste
som en narkoman, og det fraværet skremmer meg,
Å vite at jeg kan miste deg
Bli hos meg et helt liv og sammen
la oss oppdage hemmelighetene til denne verden.
Vær alltid velkommen i armene mine,
som havet som kjærtegner kysten med sikkerhet
tusenårsriket.
Fragment av “Crying for Ignacio Sánches Mejías av Federico García Lorca
Rommet var iriserende med smerter
klokka fem på ettermiddagen.
I det fjerne kommer koldbrann
klokka fem på ettermiddagen.

Trunk of lily av den grønne engelsken
klokka fem på ettermiddagen.
Sårene de brant som soler
klokka fem på ettermiddagen,
og publikum knuste vinduene
klokka fem på ettermiddagen.
"Poema 4" av Pablo Neruda
Det er morgenen full av storm
i hjertet av sommeren.
Som farvel hvite lommetørkle skyene reiser,
vinden rister på dem med sine vandrende hender.
Utallige vindens hjerte
slå over vår stillhet i kjærlighet.
Summende gjennom trærne, orkester og guddommelig,
som et språk fullt av kriger og sanger.
Vind som bærer kullet i raskt ran
og avleder fuglens bankende piler.
Vind som slår henne ned i en bølge uten skum
og vektløs substans, og tilbøyelige branner.
Den går i stykker og kyssevolumet senkes
kjempet ved porten til sommervinden.
"Desvelada" av Gabriel Mistral
Siden jeg er en dronning og jeg var tigger, nå
Jeg lever i ren skjelv at du forlater meg,
og jeg spør deg, blek, hver time:
Er du fortsatt med meg? Å, ikke gå bort! "
Jeg vil gjerne gjøre marsjene smilende
og stoler på nå som du har kommet;
men selv i søvn er jeg redd
og jeg spør mellom drømmene: "Har du ikke gått?"
"Leconte de Lisle" av Rubén Darío
Av den evige musen det suverene riket
Du går, under et pust av enorm inspirasjon,
Som en stolt raja på sin indiske elefant
Gjennom herredømmene går den fra hard vind til lyd.
Du har i sangen din som ekko av havet;
Jungelen og løven sees i poesien din;
Villt lys utstråler lyra i hånden din
Hell ut sin sonorøse, robuste vibrasjon.
Du fakir kjenner hemmeligheter og avatarer;
Til din sjel ga Østen sekulære mysterier,
Legendariske visjoner og orientalsk ånd.
Ditt vers får næring med saft fra jorden;
Ramayanas glød din levende strofe omslutter,
Og du synger på språket til den kolossale skogen.
"Rikdom" av Gabriela Mistral
Jeg har trofast lykke
og den tapte lykke:
Spikeren som rose,
den andre som torn.
Av det de stjal fra meg
Jeg ble ikke borttatt;
Jeg har trofast lykke
og den tapte lykken,
og jeg er rik på lilla
og vemodig.
Åh, hvilken kjæreste rosen er
og hvor elsket tornen!
Som den dobbelte konturen
av to tvillinger
Jeg har trofast lykke
og den tapte lykke.
Jeg kan ikke finne meg selv uansett hvor mye jeg navigerer uten årvåkenhet,
Jeg har rømt fra meg selv og kjenner meg ikke igjen i disse
hender som anklager meg som nattevakter,
heller ikke i disse øynene som ser på meg som en liten til sin første refleksjon.
Jeg finner meg ikke i denne aldrende kroppen
i dette livet som er utmattet i mine hengende øyelokk,
i dette brystet som skriker uten å lage en eneste lyd
som om utenfor snudde alt og inne ble alt stoppet.
Jeg kan ikke myke blikket for å forstå gledene jeg ser i dag,
jeg forstår heller ikke farvel, kjærlighet, liv og død,
som en utlending uten land Jeg vandrer mellom gatene det
bare minnet mitt kjenner igjen, og jeg setter meg ned igjen for å se ettermiddagen,
ved siden av den fremmede i speilet av vinduet
"Brannen til hver dag" av Octavio Paz
Som lufta
gjør og angrer
på sidene med geologi,
på planetbordene,
dens usynlige bygninger:
mannen.
Hans språk er knapt et korn,
men brenner,
i håndflaten.
Stavelser er glødelamper.
De er også planter:
dens røtter
de ødelegger stillheten,
grenene
de bygger hus med lyder.
Stavelser:
de kobler og kobler fra,
de spiller
til likhetene og ulikhetene.
Stavelser:
de modnes på frontene,
de blomstrer i munnen.
Dens røtter
de drikker om natten, de spiser lett.
Idiomer:
glødende trær
av regnfull løvverk.
Lynvegetasjoner,
ekko geometrier:
på papiret
diktet er gjort
som dagen
på håndflaten.
"Paths of the mirror" (fragment) av Alejandra Pizarnik
Jeg
Og fremfor alt se uskyldig ut. Som om ingenting skjedde, som er sant.
II
Men jeg vil se på deg til ansiktet ditt beveger seg bort fra frykten min som en fugl fra kanten
skarpe natten.
III
Som en rosa krittjente på en veldig gammel vegg plutselig slettet av regnet.
IV
Som når en blomst åpner seg og avslører hjertet som den ikke har.
V
Alle kroppsbevegelsene og stemmen min for å gi meg tilbudet, buketten som går
vinden på terskelen.
SAG
Dekk ansiktet ditt med masken om hvem du vil være, og skrem jenta du var.
VII
Natten til de to spredte seg med tåken. Det er sesongen med kald mat.
VIII
Og tørst, minnet mitt er av tørst, meg ned, innerst inne, i brønnen, jeg drakk, husker jeg.
IX
Falle som et dyr såret på stedet som skulle være åpenbaring.
X
Hvem vil ikke ha tingen. Ikke en ting. Sydd munn. Syte øyelokk. Jeg glemte.
Inne i vinden. Alt lukket og vinden inne.
Fraværet ditt skader meg som et sår som sitter fast i sjelens dyp,
og jeg bærer minnet ditt som en fange som drar kjedene sine,
dømt til å vandre for alltid og gråte navnet ditt i mine drømmer og mareritt.

Merker sky

Litteratur

Vurdering

Visninger

Kommentarer