Russian Liberation Army (ROA)

Da de allierte landet i Normandie i juni 1944 for å sette i gang frigjøringen av Europa og avanserte fra strendene til det indre, begynte de å ta mange fanger, og ikke alle var det Tyskere.

Noen av fangene som ble tatt i Normandie var russere som kjempet i styrkene til Wehrmacht, i sine egne bataljoner,

men hvor kom de fra, og hvorfor kjempet de mot hvem som i teorien var deres fiende?

Nei væpnet konfliktUansett hvor liten den måtte være, kan den reduseres til "god mot dårlig" eller en side mot en annen. Alle er mer polyhedrale og med større forgreninger enn det vi kan se med det blotte øye, og i det hele tatt de møter mennesker som teoretisk sett burde tilhøre en av sidene, innrammet i annen.

Og selv om vi mange ganger er fristet til å henge merkelappen "forrædere", er virkeligheten igjen mer mangesidig og mindre enkel.

Dette er tilfelle med mange av russerne som kjempet med ROA, en hær innenfor de tyske væpnede styrkene der De militariserte en sammenslåing av russere med forskjellige formål og ideer, men med den felles forbindelsen mellom å motsette seg det kommunistiske regimet til Sovjetunionen.

Det kalles den russiske frigjøringshæren på spansk, men akronymet tilsvarer translitterasjonen til Latinsk alfabet av Rússkaya Osvobodítelnaya Ármiya (i originalen på kyrillisk, Русская освободительная армия).

Opprinnelsen til ROA er i den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941.

Mange av troppene som møtte tyskerne og deres akseallierte var ikke motivert til å kjempe; For det første var uhyrlighetene som tyskerne allerede hadde begått i de okkuperte områdene, og som de ville begå i Sovjetunionen etter hvert som deres fremskritt utviklet seg, ukjente.

For det andre var det mange i Sovjetunionen selv som ikke akkurat sympatiserte med kommunisme, heller ikke med Stalin-regimet. Og som den siste store årsaken til de massive overgivelsene som ble utført av mange sovjetiske soldater og enheter hele den røde hæren, har vi nasjonalismene til visse sovjetrepublikker og noen kollektive mennesker.

Som et eksempel på sistnevnte har vi mottakelsen som blant annet de ukrainske sivile ga de invaderende hærene da de kom inn byer, siden de først ble ansett som frigjørere, men senere - og på grunn av deres brutale oppførsel - snudde bordene.

Opprinnelig ble de fengslede sovjetiske hærsoldatene fanget i fangeleirer, selv om forholdene i disse de var rett og slett fryktelige, og kampen for å overleve der, med fangene undermatede og behandlet - i henhold til ideene til Nasjonalsosialisme - mer som dyr enn mennesker, oppmuntret mange til å melde seg frivillig i militæret Tysk.

Noen gjorde det bare for å unnslippe en død fra sult og utmattelse, mens andre kombinerte det med antikommunistisk følelse.

De ble trukket inn i rekkene av den tyske hæren og møtte andre frivillige som ikke hadde gått gjennom fangeleirene, og som i utgangspunktet var eksiler fra bevegelse Hvit russer (tsarist), taper av den russiske borgerkrigen, og søker nå hevn ved å gå på kant med nazistene.

Opprinnelig utførte enhetene dannet av russere, som av andre slaviske folk, hjelpefunksjoner, for eksempel de som var relatert til logistikk (transport) eller politiet bak

Imidlertid økte den tyske hærens voksende militære behov, hvis øverste tjenestemenn ble overrasket over størrelsen på Den røde hæren og dens produksjonskapasitet for våpen, samt design som den utmerkede T34, ledet støtteenheter (ringer Hiwi, Forkortelse av Hilfswillige, frivillig hjelpestøtte) ble kampenheter.

I de øyeblikkene, før slaget ved Stalingrad, eksisterte ikke ROA som sådan;

det var den sovjetiske generalen Andrei Vlasov, fanget av tyskerne i juli 1942, som samlet en russisk-hvit hær for å kjempe mot den røde hæren.

Vlasov overbeviste de tyske sjefene, da han var Heinrich Himmler, den fryktede sjefen for SS og den andre av Führer, den som har ansvaret for å overbevise en Hitler som er motvillig til initiativet (husk at han anså de slaviske folkene som rasemessig dårligere).

En gang konstituert deltok ROA primært i sikkerhets- og partipolitiske operasjoner bak frontlinjen,

selv om flere faktorer bidro til tapet av selvtillit av de tyske sjefene i denne fasen av krigen.

For det første, kontakten mellom soldatene i ROA og befolkning sivile, var det tilfeller der førstnevnte sympatiserte med sistnevnte, noe naturlig med tanke på at de var landsmenn.

For det andre har vi behandling av russere av nazistene. En slik umenneskelig behandling førte mange Hiwier og medlemmer av ROA å stille spørsmål ved deres lojalitet til en sak som, selv om de først kunne lage sine egne, så snart de så utviklingen av hendelser, så de at det ikke var det samme.

Og til slutt, de militære tilbakeslagene på aksen, som begynte med umuligheten av å ta Leningrad og Moskva, og nådde sitt klimaks med nederlaget i Stalingrad.

Hvorfor var det ikke store avhopp av ROA-medlemmer? Enkelt, fordi Stalin hadde bestemt at enhver fange eller soldat fra ROA som overgav seg, ble henrettet på samme sted som han overgav seg.

På grunn av upåliteligheten de vekket i den tyske kommandoen, ble noen kampenheter fra ROA overført til Vesten, for å beskytte Atlanterhavsmuren, og som et resultat var det de som ble funnet av de allierte i Normandie da landet.

Selv om noen av disse troppene, dårlig utstyrt, dårlig matet og med en moralsk Av kamp som var veldig berørt av alt forklart, ga de seg raskt og raskt, andre forsvarte seg til døden, redd for at de vestlige allierte skulle overgi dem til Sovjet.

Sistnevnte var ikke uten grunn: en avtale mellom de vestlige allierte og Stalin førte førstnevnte til overgi ROA-fangene, hadde blitt tatt til fange i kamp eller hadde frivillig overgitt seg til sovjeter

som, etter Stalins ordre, ble henrettet summert mens de ble levert.

Under den siste fasen av krigen, Vlasov, en kjenner av politikk Sovjetisk til sin egen, prøvde å lede ROA-enhetene til å overgi seg til de angloamerikanske troppene.

På den vestre reisen byttet ROA side, mot tyske enheter som hadde fått i oppgave å ødelegge Praha etter byens opprør.

Selv om Vlasov i utgangspunktet var uenig i beslutningen om å beskytte Praha (som også ble påvirket av det faktum at tsjekkerne dele slavisk opprinnelse med russere, og at mange russhvite var impregnert med panslavisme), bøyde han seg for fakta fullført.

Etter slaget i Praha klarte mange medlemmer av ROA å nå de angloamerikanske linjene, som Vlasov selv, men de fant det triste at de ble sendt tilbake til de sovjetiske linjene, hvor mange ble massakrert og andre ble ført til harde interneringssentre, kjent som gulag. Selv ble Vlasov hengt i 1946 etter en oppsummerende rettssak.

Det er den merkelige omstendigheten at de første russiske militærpilotene som offisielt flyr i kamp med jetfly, gjorde det fra tysk side, med to Me 262-er lånt ut til ROA som en del av deres makt av luftvern.

ROA bør ikke forveksles med osttruppen, som også var tropper fra Øst-Europa (spesielt Sovjetunionen), men innrammet i Wehrmacht og at de derfor aldri var en del av ROA og heller ikke var under kommando av Vlasov.

Bilder: Fotolia - Rustikk / Zeferli

Emner i Russian Liberation Army (ROA)