Definisjon av punisk-kartagisk kultur

Hvis de puniske krigene hadde endt med seieren til Kartago i stedet for Roma, ville verdens ansikt ha forandret seg.

Dette er ikke en unødvendig uttalelse, idet man tar hensyn til viktigheten som Roma, dens kultur og dens prestasjoner, etter disse krigene, fikk for alle folkeslag i basseng Middelhavet.

Men hvem var publikum som bebodde Kartago?

Med det puniske adjektivet definerer vi hva som er relatert til innbyggerne i det gamle Kartago, deres prestasjoner og deres kultur.

Ordets etymologi er latin, og har sine røtter i det greske navnet phoiniks, som navnet stammer fra fønikisk, som kunne ha blitt translitterert av romerne for å gi opphav til kirkesamfunnet Punisk (punicus på original latin).

Men hvis Kartago er i dagens Tunisia, og Fønikia ligger på kysten av det som nå er Libanon, hvordan forstås det at disse menneskene var i slekt med så mye avstand i midten?

Kartago ble grunnlagt rundt 820 f.Kr. C. av fønikerne fra Tyre som en kommersiell enklave på en rute av interesse for denne byen.

Fønikerne ble tvunget til å gå til sjøs av forskjellige faktorerDen viktigste var kanskje det faktum at byene de hadde som naboer var mye sterkere militært, noe som hindret dem i å utvide seg innover i landet.

Dermed utviklet de forskjellige fønikiske bystatene en mektig utenrikshandel, som fant sitt maksimale i seiling gjennom Middelhavet uttrykk.

Nevnte navigasjon nådde poeng like fjernt (og mer så for den tiden) som den iberiske halvøya. Det er logisk synes at at det å reise slike avstander var praktisk for fønikerne å ha forsyningspunkter middels, og i stedet for å stole på innfødte befolkninger, foretrakk de å blande sine egne befolkninger med disse.

Den legendariske grunnleggelsen av Kartago tilhører prinsesse Dido.

Nevnte legende forteller at kongen av gétulos, på anmodning fra Dido, ga ham Ikke sant å beholde så mye land som et okseskinn ville omfatte. Klar, Dido kuttet huden i veldig tynne strimler og spred den for å dekke maksimalt territorium mulig.

Men legenden er en ting, virkeligheten er en annen.

I likhet med bystatene som ble grunnlagt av grekere, hadde Kartago en veldig bred autonomi, noe som igjen ville føre til sin egen bystatusstatus.

Men i motsetning til bystatene ved den nåværende libanesiske kysten, skulle spesielt denne utvikle seg ikke bare en serie med handelsruter og støttende enklaver, men ville bygge et militært imperium som ligner på den nye republikken Romana.

Dette ble muliggjort av Tyrus, byen som hadde gitt opphav til det, i 580 f.Kr. C. foran troppene i Babylon.

Den politiske organisasjonen i Kartago var også en republikk, med et senat.

De Suffetes de var to dommere, tilsvarende de romerske konsulene, med litt mer makt, men som ikke kunne bli homologert til konger. I alle fall tilgang til senatet og stillingen til Lide det var også bare begrenset til medlemmer av velstående og innflytelsesrike familier, slik det var i Roma.

Carthages militære makt var hovedsakelig basert på bruk av allierte og leiesoldattropper.

Selv om det naturlig nok også hadde innfødte tropper fra kartagiske borgere, var dets høye avhengighet av allierte og leiesoldater alltid en hæl av Achilles for Punics, som sagt utenlandske tropper var upålitelige, og mer enn en gang gjorde de opprør eller forrådte sine kartagiske høvdinger / allierte, som f.eks. Dette var tilfellet for numidianerne, et folk som i den andre puniske krigen gikk fra en alliert av Kartago til en alliert av Roma, og bidro sterkt til å besegle nederlaget Punisk.

Da de begynte å utvide seg til Middelhavet, møtte karthaginerne først koloniene til den greske polisen, både på Sicilia og Magna Graecia og andre steder.

Etter sammenstøt som sammen smilte til Punics, tok de over et bredt geografisk område som dekket alt som i dag er kyststripen av Tunisia, Libya og flere enklaver på resten av den nordafrikanske kysten, hele den sørlige delen av den iberiske halvøya (Andalusia, Extremadura og Murcia, for tiden i Spania), Balearene, Korsika og en del av Sardinia og Sicilia, samt andre små øyer fordelt mellom kysten av den italienske halvøya og Nord-Afrika.

Dette var situasjonen på deres domener da konfrontasjonen som i dag anses å være uunngåelig før eller senere fant sted: Puniske kriger.

Kartago tapte to kriger mot Roma, før han møtte den tredje som ville være den siste enden.

I 146 a. C, og etter nesten tre års beleiring kom romerne inn i Kartago med ild og blod. Seks dager tok det dem å erobre byen, og måtte kjempe mot de kargagiske innbyggerne hus for hus.

Etter dette ble de overlevende slaver og byen sparket, legionene til Scipio Emiliano (som ville få kallenavnet "afrikaneren" for den nevnte seieren), Etter ordre fra det romerske senatet ødela de byen og sådde landet den hadde okkupert med salt, med sikte på at den ikke skulle vokse der igjen. ingenting.

Kartago, og med det hele den puniske kulturen, forsvant sånn med et slag. Selv om romerne senere bygde en annen by med samme navn et sted i nærheten, og at denne nye Kartago ville være hovedstaden i vandalriket, bevarte den ikke puniske rester, en sivilisasjon at romerne hadde eliminert, men ikke sendt til glemsel.

Bilder: Fotolia - Consuelo Di Muro / Pavel068

Temaer i punisk-kartagisk kultur