25 eksempler på lyrisk sjanger

De tekst er en av gruppene der litteratur historisk har vært organisert, sammen med fortelling og dramatisk. Den samler tekstene der forfatteren uttrykker følelser, følelser eller subjektive tanker, og de fleste av verkene er skrevet i vers.

Navnet refererer til antikkens Hellas, hvor fortellinger i vers ble sunget foran et publikum og ble akkompagnert av lyrens musikk. Den vanligste formen for komposisjon er dikt.

Kjennetegn ved den lyriske sjangeren

Verk av den lyriske sjangeren:

Undersjangre av lyrikken

Skriftene i vers kan på sin side klassifiseres i to store grupper. Avhengig av omfanget av din stroferDe kan tilhøre de store slektene eller til de mindre slektene.

eldre sjangere

Eksempler på den lyriske sjangeren

SANG

1. Mild dame, skjønner jeg
   når du beveger dine søte lyse øyne
   at himmelens vei viser meg;
   og etter lang skikk,
   i dem, hvor kjærlighet bare rekreasjon,
   nesten i lyset vises hjertet.
   Denne visjonen om å gjøre det bra trener meg
   og den endelige herligheten representerer meg;
   bare hun av folket skjeller meg.
   instagram story viewer
   
   Og aldri menneskespråk
   du kan fortelle hva som får meg til å føle
   denne dobbeltstjernen
   når vinteren frost på engen argenta
   og når hele feltet blir grønt,
   som i min første iver.

Jeg tenker: hvis der oppe,
fra hvor stjernenes motor
vis ønsket verkene hans på jorden,
det er også så vakre,
bryte fengselet som fanger meg
og veien til udødelig liv stenger meg.
Så vender jeg meg til min kontinuerlige krig
Takk for dagen jeg ble født
Vel, det passet meg så godt og en slik fordel,
og til henne det brystet mitt
oppdratt kjærlighet; godt før valgt
Jeg forlot hatefull og alvorlig,
og siden den dagen har jeg vært fornøyd
fylling med et høyt og mykt konsept
brystet hun holder nøkkelen til.

Aldri sagt for en fornøyelse
ga kjærlighet eller ga lunefull Fortune
til ham som var begunstiget blant dem,
at jeg for en rømling
se ikke utveksle, der det er født
min fred som fra roten av et tre født.
Å dere som har vært fra himmelen
gnisten der den gleden tenner mer,
som brenner og ødelegger meg;
hvordan gå seg vill og stikke av
alt annet lys der ditt skinner,
så til min sjel,
når så mye søthet i henne slår seg på,
alt bra, hver idé er ubrukelig
og bare der med deg vokser kjærligheten.

Hvor mye sødme i ærlighet
elskerens bryst var sammen,
Det er ingenting i forhold til det jeg føler
når du mykt
en gang mellom det vakre svarte og hvite
du returnerer lyset som gir glad Kjærlighet;
og jeg vet at helt fra fødselen,
til min ufullkomne, til min motsatte hell,
dette midlet advarte himmelen.
Fornærmelse gjør meg til slør
og hånden som går over og gir døden,
mellom mine svært smale
og øynene som det strømmer gjennom
det store begjæret som lufter brystet,
som, som du varierer, er forfalsket.

Vel, jeg ser og jeg misliker
at min naturlige gave ikke er verdt alt,
det gjør meg heller ikke verdig det blikket jeg venter på,
Jeg streber etter å være veien
at mer til det høye håp passer,
og til den milde ilden som alt brenner i.
Hvis til det gode lyset og tvert imot sakte,
kan du gjøre meg til studien jeg tok
forakter det verden elsker,
kanskje det bringer berømmelse
i sin godartede dom kunne finne,
Og slik lettelse er nok,
fordi sjelen ikke ringer fra noe annet sted,
vend deg til hennes søte og skjelvende blikk,
siste trøst for den høflige elskeren.

Song, du har en søster foran deg
og allerede den andre som kommer hit oppfatter jeg,
heldigvis skriver jeg enda mer papir.

Francesco Petrarca

1. Tre morkler får meg til å bli forelsket i Jaén,
   Axa og Fatima og Marien.

Tre morfer så garridas
de skulle plukke oliven,
og de fant dem fanget i Jaén,
Axa og Fatima og Marien.

Og de fant dem fanget,
og de ble matte
og de tapte fargene i Jaén
Axa og Fatima og Marien.

Tre moricas så frodige
tre moricas så frodige,
de skulle plukke epler til Jaén,
Axa og Fatima og Marien.

ved rosefontenen
jenta og hushjelpen vasker.

Ved kilden til klart vann
med hendene vasker de ansiktet
han til henne og hun til ham,
jenta og hushjelpen vasker.
Ved rosebuskens fontene,
jenta og hushjelpen vasker

inne i frukthagen
Jeg vil dø.
Inne i rosebusken
drep meg har.

Jeg var, min mor,
rosene å plukke;
Jeg fant mine kjærligheter
inne i frukthagen.
inne i rosebusken
drep meg har.

ensomhet jeg har fra deg,
mitt land der jeg ble født.

Hvis jeg døde uten hell,
begrav meg i høysierraen,
hvorfor ikke gå glipp av jorden
min kropp i graven;
og i høye fjell,
for å se om jeg ser derfra

Landene der jeg ble født.
ensomhet jeg har fra deg,
å land hvor jeg ble født.

Anonym (15./16. århundre)

1. Dra av skygge eller sol jeg ser deg aldri
   ditt slør, frue,
   etter at du er fra det vitende begjæret
   Det skiller et annet ønske fra brystet mitt.

Mens jeg holdt tanken skjult
at døden i begjær ga mitt sinn
Jeg så din gest preget av barmhjertighet;
Men når kjærligheten viste deg tydelig,
var håret dekket på den tiden
og det ærlige skjulte kjærlige blikket.

Det jeg mest ønsket i deg er avsatt til meg;
dette er hvordan sløret behandler meg,
det for min død, nå til varmen, nå til isen
av slike vakre øyne dekker det blinkende.

Francesco Petrarca

HYMNE

1. "Salme om Jomfru Marias fødsel"

I dag er en klar stjerne født,
så guddommelig og himmelsk,
som, med å være en stjerne, er slik,
at solen selv står opp fra den.

Fra Ana og Joaquín, østover
av den guddommelige stjernen,
klart og verdig lys kommer ut
å være evig ren;
den klareste og vakreste daggry
Det kan ikke være det samme
som, med å være en stjerne, er slik,
at solen selv er født av den.

Ingen lys er lik det
av hvor mange som broderer himmelen,
fordi det er den ydmyke grunnen
fra hennes føtter den hvite månen:
født på bakken så vakker
og med lys så himmelsk,
som, med å være en stjerne, er slik,
at solen selv er født av den.

Ære være Faderen, og ære være Sønnen,
Ære være Den Hellige Ånd,
For alltid. Amen

1. "Hymn to the stars" av Francisco de Quevedo

Til dere, stjerner,
fly min fryktsomme penn,
fra bassenget av lys, rike gnister;
lys som tenner triste og smertefulle
til begravelsen til den avdøde dagen,
foreldreløs av lyset, den kalde natten;

gyldne hær,
ved å marsjere safirkampanjer,
du vokter det evige kors trone
med forskjellige militære lag;
Guddommelige Argos av krystall og ild,
gjennom hvis øyne den blinde verden ser på;

opplyste tegn
at med en skravlete og veltalende flamme,
av den stumme stillheten spredte seg,
i skyggen tjener du som en brennende stemme;
pomp som gir natt til kjolene deres,
lysbokstaver, lysende mysterier;

av det triste mørket
edle juveler, og fra den iskalde drømmen
finery, som i konkurranse med solen kjoler;
anstendige elskerspioner,
lyskilder for å animere gulvet,
lyse blomster fra himmelens hage,

deg fra månen
blendende familie, klare nymfer,
Hvis fotspor bærer Fortune,
med hvis bevegelser han skifter ansikt,
freds- og krigsdommere,
at du, i fravær av solen, hersker over jorden;

du, heldig
dispensere, tutelary lys
at du gir liv, at du bringer døden nær,
skiftende ansikt, steder;
lamaer, som snakker med lærte bevegelser,
hvis skjelvende stråler er aksenter;

du, som, sint,
til tørsten av furene og sådd
du nekter drikken, eller er allerede brent
du gir aske gresset til buskapen,
og hvis du ser godartet og barmhjertig ut,
himmelen er bonde for folket;

du, hvis lover
hold tiden observant overalt,
trusler fra prinser og konger,
hvis Saturn, Jove eller Mars aborterer deg;
du går allerede, eller du er allerede foran
ved glatte stier vandrende busk,

hvis du elsket i livet
og allerede på himmelhvelvet er du spikret,
fordi kjærlighetens smerte aldri blir glemt,
og du sukker fortsatt i forvandlede tegn,
med Amaryllis, nymfe den vakreste,
stjerner, bestill at den skal ha en stjerne.

Hvis en av dere
så over hennes fødsel og fødsel
og hun tok seg av henne fra vuggen,
dispensere sin handling, sin bevegelse,
be om det, stjerner, til hva som helst,
At jeg til og med vipper henne for å se meg.

I mellomtiden slapp jeg løs
i røyk, rik pust av Pancaya,
Jeg vil gjøre det, pilegrim og svidd,
på leting etter deg gjennom luften gå;
Jeg vil redde lyren min fra solen
og jeg skal begynne å synge døende dagen.

de mørke fuglene,
at stillheten gjør flau med stønn,
flyr klønete og synger alvorlig,
flere varsler enn toner til øret,
å smigre mine lengsler og mine sorger,
og de skal være mine muser og mine sirener.

1. Meksikansk til krigsrop
   Stålet forbereder og bruden;
   Og la jorden skjelve i sine sentre
   Til det høye brølet fra kanonen.

Jeg
Cina Oh Homeland! oliventemplene dine
Av fred den guddommelige erkeengel,
At i himmelen din evige skjebne
Ved Guds finger ble det skrevet.
Men hvis jeg tør en merkelig fiende
Vanhellige din jord med dens plante,
Tenk Å elskede land! enn himmelen
Med hver sønn ga han deg en soldat.

II
I blodig kamp så du dem
For din kjærlighet som banker brystene hennes,
Møt splinten rolig
Og død eller ære søker.
Hvis minnet om eldgamle gjerninger
av barna dine oppildner sinnet,
Laurbærene triumferer pannen din
De vil returnere udødelige for å pryde.

III
Som holmeika truffet av lynet
Det kollapser til den dype strømmen,
Uenighet beseiret, impotent,
For føttene til erkeengelen falt.
Ikke mer av dine barn blodet
Det smitter over i brødrenes strid;
Bare finn stålet i hendene
Hvem ditt hellige navn fornærmet.

IV
Av den udødelige krigeren til Zempoala
Det forferdelige sverdet forsvarer deg,
Og holder den uovervinnelige armen hans
Ditt hellige trefargebanner.
Han vil være fra den glade meksikaneren
I fred og i krig, caudillo,
For han visste at våpnene hans skinner
Sirkulere i æresfeltene.

v
Krig, krig uten våpenhvile til den som prøver
Fra hjemlandet flekker våpenskjoldene!,
Krig, krig! de patriotiske bannerne
I bølgene av blod suge.
Krig, krig! på fjellet, i dalen,
De fæle kanonene dundrer
Og de klangfulle ekkoene gir gjenklang
Med stemmene til ¡Union! Frihet!

SAG
Før, Homeland, la barna dine være forsvarsløse
Bøy nakken under åket,
Dine åker med blod er vannet,
Foten hans var stemplet på blod.
Og dine templer, palasser og tårn
De kollapser med et forferdelig brak,
Og ruinene eksisterer og sier:
Av tusen helter var hjemlandet her.

7
Ja til kampen mot fiendens vert
Krigerhornet tilkaller oss,
Fra Iturbide det hellige flagget
Meksikanere! modig fortsett
Og til de heftige brudene tjene dem
Utløpte teppebannere;
Triumfens laurbær gir skygge
I spissen for den modige mesteren.

viii
Gå hovmodig tilbake til de patriotiske hjemmene
Krigeren for å fortelle sin seier,
Bærer herlighetens palmer
At han visste hvordan han skulle erobre i kampen.
De vil snu sine blodige laurbær
I kranser av myrter og roser,
Måtte kjærligheten til døtre og koner
Han vet også hvordan han skal belønne de modige.

IX
Og den som til slaget av brennende splinter
Av hjemlandet i aras bukker under,
Du vil få en grav som belønning
Hvor lyset skinner med herlighet.
Og fra Iguala lærer han henne kjære
Til hans blodig sammenknyttede sverd,
Av udødelig laurbær kronet
Han vil danne korset fra sin grav.

X
Hjemland! Hjemland! dine barn sverger til deg
Pust ut pusten på alteret ditt,
Hvis bugle med sin krigerske aksent
Kaller dem til å slite med tapperhet.
For deg olivenkransene!
Et minne for dem om herlighet!
En laurbær til deg om seier!
En æresgrav for dem!

"Mexicos nasjonalsang"

ODE

1. "Ode til blomsten til Gnido" av Garcilaso de la Vega

«Hvis fra min lave lyre
så mye kunne lyden på et øyeblikk
dempe sinnet
av den livlige vinden
og havets raseri og bevegelsen;

og i røffe fjell
med den myke sangen ble det myknet
det ville skadedyret,
trærne beveger seg
og til forvirringen trujies de,

tror ikke det er sunget
ville være fra meg, vakre blomst av Gnido,
den hissige sinte Mars,
konvertert til døden,
av støv og blod og flekkete svette;

heller ikke de kapteinene
på sublime hjul plassert,
for hvem tyskerne,
den heftige nakken knyttet,
og franskmennene blir domestiserte;

men bare den ene
styrken av din skjønnhet ville bli sunget,
og noen ganger med henne
vil også bli lagt merke til
grovheten du er bevæpnet med:

og hvordan selv,
og for din store verdi og skjønnhet
forvandlet til bratsj,
roper ulykken hans
den elendige elskeren i din figur."

1. "Ode to Joy" av Pablo Neruda

GLEDE
grønt blad
vindu fall,
små bokstaver
klarhet
nyfødt,
lyd elefant,
blendende
valuta,
noen ganger
skarp Blast,
men
heller
stående brød,
håpet oppfylt,
utviklet plikt.
Jeg foraktet deg, glede.
Jeg ble dårlig informert.
Måne
Han ledet meg på sine veier.
de gamle dikterne
de lånte meg briller
og ved siden av alt
en mørk nimbus
Jeg setter,
på blomsten en svart krone,
på den elskede munnen
et trist kyss
Det er fortsatt tidlig.
La meg omvende meg.
Jeg trodde bare det
hvis det brant
mitt hjerte
pinebusken,
hvis regnet vått
min kjole
i regionen Cardena del Luto,
hvis den stengte
øynene til rosen
og rørte ved såret,
hvis jeg delte alle smertene,
Jeg hjalp mennene.
Jeg var ikke rettferdig.
Jeg rotet til trinnene mine
og i dag kaller jeg deg glede.

som jorden
er
nødvendig.

som ild
opprettholde
hjemmene.

som brød
du er ren

Som vannet i en elv
du er sunn

som en bie
du sprer honning flyvende

Glede,
Jeg var en fåmælt ung mann
Jeg fant håret ditt
skandaløst

Det var ikke sant, jeg visste det
når jeg er i brystet mitt
slapp fossen løs.

i dag, glede,
funnet på gaten
borte fra alle bøker,
hold meg med selskap:

med deg
Jeg vil gå fra hus til hus,
Jeg vil gå fra by til by,
fra flagg til flagg.
Du er ikke bare for meg.
Vi skal til øyene
til havene
Vi skal til gruvene
til skogen.
Ikke bare ensomme tømmerhoggere,
stakkars vaskedamer
eller strittende, august
steinhogger,
de vil ta imot meg med dine klynger,
men de forsamlede,
de samlet,
foreningene av hav eller tre,
de modige guttene
i sin kamp.

Med deg over hele verden!
Med sangen min!
Med flyet på gløtt
av stjernen,
og med glede
av skummet!

Jeg vil overholde alle
fordi jeg burde
til all min glede.

Ikke bli overrasket fordi jeg vil
levere til menn
jordens gaver,
fordi jeg lærte å slåss
som er min jordiske plikt
spre glede.
Og jeg oppfyller min skjebne med sangen min.

1. Oversettelse av "Ode I of Anacreon" av Nicasio Álvarez de Cienfuegos

Loar ville elske Cadmus,
Jeg vil gjerne synge til Atridas;
men bare elsker lyd
lyrens strenger.
En annen gi meg, og syng
av Alcides tretthetene;
men også svare
kjærlighet, kjærlighet, lyren.
Helter, farvel; er styrke
Måtte en evig kupong fortelle deg.
Hva kan jeg gjøre, hvis elsker
synge, og ikke mer, min lyre?

ELEGI

1. "On the Death of a Son" av Miguel de Unamuno

Klem meg, min kjære, vi har dødd
frukten av kjærlighet;
hold meg, begjær er dekket
i et spor av smerte.

På benet av det tapte gode,
som gikk til all go,
de velfødtes vugge vil rulle,
av det som skal komme.

1. "Uninterrupted Elegy" av Octavio Paz

I dag husker jeg de døde i huset mitt.
Vi glemmer aldri det første dødsfallet,
Selv om jeg dør av lynet, så fort
som ikke når sengen eller oljemaleriene.
Jeg hører stokken nøle på et trinn,
kroppen som tar tak i et sukk,
døren som åpnes, den døde som kommer inn.
Fra dør til dør er det liten plass
og det er knapt tid til å sitte,
løft ansiktet, se tiden
og finn ut: kvart over åtte.

I dag husker jeg de døde i huset mitt.
Den som døde natt etter natt
og det ble et langt farvel,
et tog som aldri går, det er smerte.
munnens grådighet
i tråden til et suspendert sukk,
øyne som ikke lukker seg og lokker
og vandre fra lampen til mine øyne,
fast blikk som omfavner en annen,
romvesen, som kveles i omfavnelsen
og til slutt rømmer han og ser fra fjæra
hvordan sjelen synker og mister kroppen
og finner ikke øyne å klamre seg til...
Og inviterte det blikket meg til å dø?
Kanskje vi dør bare fordi ingen
ønsker å dø med oss, ingen
Han vil se oss i øynene.

I dag husker jeg de døde i huset mitt.
Han som dro i noen timer
og ingen vet hvilken stillhet han gikk inn i.
Etter middag, hver kveld,
den fargeløse pausen som gir inn i tomrommet
eller den endeløse setningen som henger i midten
av edderkoppens tråd av stillhet
De åpner en korridor for den som kommer tilbake:
skrittene hans lyder, han går opp, han stopper...
Og noen mellom oss reiser seg
og lukk døren godt.
Men han, der på den andre siden, insisterer.
Den lurer i hvert hull, i foldene,
vandrer blant gjesper, utkantene.
Selv om vi stenger dører, insisterer han.

I dag husker jeg de døde i huset mitt.
Tapte ansikter i pannen min, ansikter
uten øyne, faste øyne, tømt,
Leter jeg etter min hemmelighet i dem,
blodets gud som mitt blod beveger,
yelo gud, guden som sluker meg?
Din stillhet er et speil av livet mitt,
i mitt liv er hans død forlenget:
Jeg er den siste feilen av dine feil.

I dag husker jeg de døde i huset mitt.
Den forsvunne tanken, handlingen
forsvunnet, navnene spredt
(hull, null, hull
som hardnakket graver minnet),
spredningen av møtene,
selvet, dets abstrakte blink, delte
alltid for en annen (det samme) meg, sinnet,
begjæret og dets masker, hoggormen
begravd, de langsomme erosjonene,
ventetiden, frykten, handlingen
og det motsatte: i meg er de sta,
de ber om å spise brødet, frukten, kroppen,
drikk vannet som ble nektet dem.
Men det er ikke vann lenger, alt er tørt,
kjenner ikke brødet, den bitre frukten,
temmet kjærlighet, tygget opp,
i bur av usynlige stenger
onanist ape og trent tispe,
det du sluker sluker deg,
ditt offer er også din bøddel.
Haug av døde dager, rynket
aviser og ukorkede netter
og soloppganger, slips, slipknot:
"Si hei til solen, edderkopp, ikke vær ond ..."

Verden er en sirkulær ørken,
himmelen er stengt og helvete er tomt.

1. Elegy of the Impossible Memory av Jorge Luis Borges

Hva jeg ikke ville gi for minnet
av en grusvei med lave vegger
og av en høy rytter som fyller morgengryet
(lang og sliten poncho)
på en av slettens dager,
på en datoløs dag.
Hva jeg ikke ville gi for minnet
av min mor som ser på morgenen
på rommet til Santa Irene,
uten å vite at han skulle hete Borges.
Hva jeg ikke ville gi for minnet
etter å ha kjempet i Cepeda
og etter å ha sett Estanislao del Campo
hilser den første kulen
med motets glede.
Hva jeg ikke ville gi for minnet
av en hemmelig femte port
som min far dyttet hver kveld
før du sovner
og som presset på for siste gang
den 14. februar 38.
Hva jeg ikke ville gi for minnet
av Hengists båter,
seil fra Danmarks sand
å rive en øy
det var ennå ikke England.
Hva jeg ikke ville gi for minnet
(Jeg hadde det og jeg har mistet det)
av en klut av gull fra Turner,
stort som musikk.
Hva jeg ikke ville gi for minnet
etter å ha hørt Sokrates
at hemlocken på ettermiddagen,
undersøkte problemet rolig
av udødelighet,
vekslende myter og årsaker
mens den blå døden steg
fra allerede kalde føtter.
Hva jeg ikke ville gi for minnet
at du hadde fortalt meg at du elsket meg
og har ikke sovet før daggry,
revet og glad.

ØKOLOG

1. "Eclogue 2" (utdrag) av Garcilaso de la Vega
   Folk: Albanio, Camila og Salicio, Nemeroso

Midt på vinteren er det varmt
søtt vann fra denne klare kilden,
og om sommeren mer enn frossen snø.
Å klare bølger, hvordan jeg ser nåtiden,
ser deg, minnet om den dagen
at sjelen skjelver og brenner føles!
I din klarhet så jeg min glede
bli helt mørk og overskyet;
Da jeg belastet deg, mistet jeg selskapet mitt.
Hvem kunne den samme pine gis,
det med det som hviler en annen plaget
komme hjertet mitt til å plage?
Den søte mumlingen av denne støyen,
bevegelsen av trærne i vinden,
den myke duften av den blomstrede engen
de kan bli syke og misfornøyde
enhver glad og sunn hyrde i verden;
Jeg alene i så mye godt å dø føler jeg.
Å skjønnhet på mennesket,
å klare øyne, å hår av gull,
å elfenbens hals, å hvit hånd!
Hvordan kan det nå ha seg at jeg gråter trist
livet ble så lykkelig
og i slik fattigdom all min skatt?
Jeg ønsker å bytte sted og avgang
kanskje det vil gi meg en del av skaden
som har sjelen nesten fortært.
Hvor forfengelig å forestille seg, hvor tydelig en vrangforestilling
er å gi meg selv å forstå at ved å forlate,
fra meg s'ha vike en dårlig størrelse!
Å trette lemmer, og hvor faste
Det er smerten som sliter deg og gjør deg svak!
Åh, om jeg kunne sove her en stund!
Hvem som holder vakt, blir aldri tilbudt godt,
kanskje hva drømmen vil gi ham, sove,
noen nytelse som snart forsvinner;
i dine hender oh drøm! Jeg berømmer

1. "Eclogue of Fileno, Zambardo and Cardonio" (fragment), av Juan del Enzina

FILENO
Nå da, samtykke til min ulykke
at mine ondskap forsvinner uten mål eller midler,
og jo mer jeg tenker på å avhjelpe dem
da vekkes tristheten mye mer;
søk passer meg Agena fornuft
som demper smerten jeg føler.
Jeg har testet styrkene i tankene mine,
men de kan ikke gi meg et trygt liv.
(Fortsetter.)

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, og jeg vet heller ikke hva jeg skal fortelle meg,
Zambardo, hvis rette ikke setter.
Begge m'acossan mine voldsomme lidenskaper,
Du vil se fra meg mitt fiendeliv.
Jeg vet at i deg er det bare slik nåde som er skjermet
at du kan vende tilbake til livet det som er dødt,
Jeg vet at du er en veldig trygg havn
gjør min tanke deres ankere strømpebånd.

1. "Eclogue of Breno and three other shepherds" (fragment) av Pedro de Salazar

[BRENO] Mennesker, fugler, dyr,
fjell, skog, kom og se
mine ujevne ledninger

hva mer enn å ha dem slik
Jeg ville vært verdt å ikke bli født,
fordi jeg føler
en stormstyrke
tapper
så forferdelig at de har gått konkurs
all lidelse.
Jeg vil ikke ha mer storfe,
fordi tilliten til
fikk meg til å bli namorado
og få meg til å elske så dårlig behandlet
at jeg hater meg selv og ham,
og så vokser det
mitt ønske og ikke fortjener
tildele,
hat meg med rette,
for den som elsker, hater ham.
vel, jeg kan ikke oppføre meg
denne sorgen over at jeg dør
og jeg er foçado for å skille,
Jeg vil kle et bål
når verktøyet mitt brenner

hvem satte
kjærlighet har ingen nytte,
grunnen er
elske og prøve senere
Jeg er helt forvirret.
Du, kjeltring, som led
jobbene mine enn med dem
du holdt kroppen min
du betaler det du serverte
Hvordan betales de?
fordømt
du er, kjeltring, til å bli brent
i offer,
Sånn er det for god service
mitt brennende hjerte
Du, çurrón, hvor er strømmen
av dårlig vedlikehold
for hovedpris
brannen vil forlate deg
at vinden kan bære deg;
og tenke
at vel, de brenner uten nåde
Mine tarmer,
det med så mye ondskap
Det er ikke mye å bruke grusomhet.
Du, stein
og Slavon,
at du lager hoppegnister,
Så døtrene dine er det
vi gjør deg ikke til en stor urimelighet
å følge deg med dem;
og du vil brenne
du, tinder, hvordan ser du ut
til mine morgener,
som tenner kjærligheten i innvollene mine
hvordan du slår på
Du, olje, som du helbredet
avskum av storfeet mitt,
vel, du utnyttet meg ikke
og såret forlot du meg,
du vil omkomme spilt;
du, gavan,
n'os oppfyller å ha affán
å dekke meg,
at aldri min faste brann
regnet vil drepe det.
Du, fonda, som unnskyldte meg
å løpe etter buskapen
med steinene du kastet,
at du snudde den tusen ganger
av do s'iva demontering,
du vil bli laget
aske som pilen
som jeg savner,
som lyste meg opp i brystet
ikke bruk vann.
Jeg må bare si farvel,
med ingenting igjen,
men denne plaget sjel
at det ville vært bra om du var borte
og branner kan jeg ikke;
Men hvis jeg dør
Jeg vil ikke se den jeg elsker,
hva er verre,
mer å leve med slike smerter
fyr den, jeg vil ikke ha den.
Jeg vil drepe meg selv og der
kanskje synd på meg
at min død vil vite,
det er ingen makt som ikke vil si
å elendig deg!

SATIRE

1. "Avhengighet" av Gregorio de Matos

Det er jeg som har siste årene
Jeg sang på min forbannende lyre
Brasiliansk skam, laster og feil.

Og jeg sviktet dem så dårlig
Jeg synger en gang til på samme lyre
Samme tema i en annen mengde.

Jeg føler allerede at det tenner meg og inspirerer meg
Talía, for en engel er min verge
Det som Apollo sendte som hadde hjulpet meg.

Baiona brenner, og hele verden brenner,
At som av yrke mangler sannhet
Sannhetenes søndag er aldri sen.

Det er ingen tid unntatt kristendommen
Til den stakkars mottakeren av Parnassus
Å snakke om din frihet

Fortellingen må samsvare med saken,
Og hvis kanskje saken ikke stemmer,
Jeg har ikke Pegasus som poet.

Hva nytter det å tie de som tier?
Sier du aldri hva du føler?
Du vil alltid mene det du sier.

Hvilken mann kan være så tålmodig?
Det å se den triste staten Bahia,
Ikke gråt, ikke sukk og ikke angre?

Dette gjør den diskrete fantasien:
Det foregår i en og annen forvirring,
Den fordømmer tyveriet, skylder på hykleriet.

Dåren, den uvitende, den uerfarne,
Ikke velg godt eller ondt,
Alt passerer blendet og usikkert.

Og når du ser kanskje i det søte mørket
Lovpriste det gode og det skadede onde,
Det får alt til å dø, og ingenting godkjenner.

Si forsiktig og hvil:
– Så-og-så er en satiriker, han er gal,
Med en dårlig tunge, et dårlig hjerte.

Fool, hvis du forstår noe eller ingenting,
Som hån med latter og oppstyr
Muser, hva setter jeg mest pris på når jeg påkaller deg?

Hvis du visste hvordan du skulle snakke, ville du også snakke,
Du ville også lyse, hvis du visste,
Og hvis du var en poet, ville du vært en poet.

Uvitenheten til menn i disse tidene
Sisudos gjør noen kloke, andre,
Det tullet kanoniserer beistene.

Det finnes gode, for de kan ikke være frekke,
Andre er redde for frykt,
De biter ikke andre, fordi de ikke har tenner.

Hvor mange er det som tak har glass,
og slutte å kaste steinen din,
Av din egen redde flis?

Vi har fått en natur;
Gud skapte ikke de forskjellige naturlige;
Bare én Adam skapte, og dette var ingenting.

Vi er alle onde, vi er alle onde
Bare last og dyd skiller dem,
Hvorav noen er diners, andre negative.

Hvem har det, enn jeg kunne ha
Denne sensurerer meg bare, denne legger merke til meg,
Hold kjeft, chitom, og hold deg frisk.

1. "To a Nose" av Francisco de Quevedo

En gang stakk en mann en nese,
en gang på en superlativ nese,
en gang sión nese og skrive,
Det var en gang en veldig skjeggete sverdfisk.
Det var et dårlig ansikt solur,
en ettertenksom terte,
elefant opp ned,
Ovidio Nasón var mer nysgjerrig.
Det var en gang en bysse,
egyptisk pyramide,
de tolv stammene av nese var.
Det var en gang en veldig nysgjerrig uendelighet,
mye nese,
nesen så voldsom at det i ansiktet til Anas var en forbrytelse.

1. Luis de Gongora

Fra de allerede kongelige partiene
skredder, og du er ikke en poet,
hvis til oktaver, som til livrier,
offisielle introduksjoner.
Av andre fjær er du verdt.
Kråke vil du fornekte
den som frem og tilbake,
gemina shell, du hadde.
Galapago du alltid var,
og skilpadde vil du være.

MADRIGAL

1. Elsket nerve

For dine grønne øyne savner jeg det,
sirene av de som Ulysses, kloke,
elsket og fryktet.
For dine grønne øyne savner jeg det.
For dine grønne øyne i hva, flyktig,
skinne vanligvis, noen ganger, melankolsk;
for dine grønne øyne så fulle av fred,
mystisk som mitt håp;
for dine grønne øyne, effektiv trylleformel,
Jeg ville reddet meg selv.

1. Francisco de Quevedo

Fuglen er rolig i luften,
i vannet fisken, salamanderen i brann
og mannen, i hvis vesen alt er innelukket,
det er i skyggen på jorden.
Jeg alene, som ble født for pinsler,
Jeg er i alle disse elementene:
munnen min er i luften og sukker,
kroppen på land er pilegrimsreise,
øynene mine er rennende natt og dag
og mitt hjerte og sjel er i brann.

1. Gutierre de Cetina

Klare, rolige øyne,
hvis du blir rost med et søtt utseende,
hvorfor, hvis du ser på meg, ser du sint ut?
Hvis de mer fromme
du virker vakrere for den som ser på deg,
ikke se på meg med sinne,
fordi du ikke ser mindre vakker ut.
Å rasende plager!
Klare, rolige øyne,
siden du ser på meg på den måten, se i det minste på meg.

BREV

1. "Mighty Knight is Don Dinero" av Francisco de Quevedo

Mor, jeg ydmyker meg selv til gull,
han er min kjæreste og min elskede,
Vel, av kjærlighet,
gå kontinuerlig gul,
som da dobbel eller enkel
gjør alt jeg vil
Kraftig ridder
Det er Mr Money.

Født i India hedret,
Hvor verden følger deg;
Han kommer for å dø i Spania,
Og den er gravlagt i Genova.
Og så hvem bringer ham til siden
Det er vakkert, selv om det er heftig,
Kraftig ridder
Det er Mr. Money.

De er hovedforeldrene hans,
Og han er av edel avstamning,
Fordi i østens årer
Alt blod er kongelig.
Og så er det han som gjør det samme
Til de rike og tiggeren,
Kraftig ridder
Det er Mr. Money.

Hvem lurer vel ikke
Se i hans herlighet, uten vederlag,
Hva er det slemmeste i huset ditt?
Doña Blanca fra Castilla?
Men så ydmyker styrken hans
Til feigingen og krigeren,
Kraftig ridder
Det er Mr. Money.

Hans majestet er så stor
Selv om duellene deres er lei,
Det selv med å være innkvartert
Det mister ikke kvaliteten.
Men så gir det autoritet
Til gårdbrukeren og arbeideren,
Kraftig ridder
Det er Mr. Money.

De er verdt mer i alle land
(Se om han er veldig flink)
Dine skjold i fred
Som rodelas i krig.
Vel, det naturlige forviser
Og gjør den fremmede til sin egen,
Kraftig ridder
Det er Mr. Money.

1. Luis de Gongora

la meg bli varm
Og folk ler.
Prøv andre fra myndighetene
Om verden og dens monarkier,
Som de styrer mine dager
smør og mykt brød,
Og vintermorgen
Appelsinade og konjakk,
Og folk ler.

Spis på gyllent servise
Prinsen tusen bryr seg,
Hvordan forgylte piller;
At jeg i mitt stakkars nattbord
Jeg vil ha mer blodpølse
som sprekker på grillen,
Og folk ler.

Når jeg dekker fjellene
Av hvit snø i januar,
La meg fylle koppen
Av eikenøtter og kastanjer,
Og hvem den søte lyver
Fortell meg om kongen som raste,
Og folk ler.

Se veldig i god tid
Kjøpmannen nye såler;
Jeg skjell og snegler
Blant den lille sanden,
Hører på Filomena
På poppelen til fontenen,
Og folk ler.

Passer havet ved midnatt,
Og brenn i kjærlig flamme
Leandro for å se sin frue;
som jeg har mest lyst til å bruke
Fra vingården min
Den hvite eller røde strømmen,
Og folk ler.

Vel, kjærlighet er så grusomt,
Det til Pyramus og hans elskede
Lager et sverd thalamus,
Blir hun og han sammen,
La min Thisbe være en kake,
Og sverdet være min tann,
Og folk ler.

1. Luis de Gongora

Lær, blomster, i meg
Hva går fra i går til i dag,
det rart jeg var i går,
og i dag er jeg ennå ikke min skygge.

Daggryet i går ga meg en vugge,
kistenatten ga meg;
uten lys ville den dø hvis ikke
Månen vil låne den til meg:
Vel, ingen av dere
slutte å slutte slik
lær, blomster, i meg
Hva går fra i går til i dag,
det rart jeg var i går,
og i dag er jeg ennå ikke min skygge.

Søt trøst nelliken
det er på min korte alder,
fordi hvem ga meg en dag,
to ga ham knapt:
maifluer i frukthagen,
Jeg lilla, han rød.

Lær, blomster, i meg
Hva går fra i går til i dag,
det rart jeg var i går,
og i dag er jeg ennå ikke min skygge.

EPIGRAM

1. Juan de Iriarte

Mr. Don Juan de Robres,
med uforlignelig veldedighet,
laget dette hellige sykehuset...
og gjorde også de fattige.

1. frelser novo

Margaret var heldig
som en innskrenket person,
Vel, Juarez fant hittebarnet hennes.
men han gjorde henne til en kone.

1. Marcus Valerius Martial (1. århundre)

Du spør hva som gir meg pakken min i et land så fjernt fra Roma.
Gir en avling som er uvurderlig:
gleden av å ikke se deg

Det kan tjene deg: