Analyse av Mario Benedetti's våpen

Det virket som et fantastisk arbeid for meg. Jeg er ikke vant til å lese romaner, men denne fascinerte meg fra begynnelse til slutt. Jeg tror den har en unik stil. I løpet av stykket opprettholdes orden og rytme. Det er en smidig og underholdende lesning, i tillegg til å opprettholde en viss spenning. Det jeg ikke likte er at det er for regionalt; bruker mange uttrykk og ord som er unike sør for det amerikanske kontinentet.
Jeg tror at La Tregua har en karakter med mye karakter og besluttsomhet i Martín Santomé når noe blir foreslått. Emnet er uvanlig, men spennende; en mann i ferd med å pensjonere seg og dagboken han skriver.
Jeg synes stykket er godt planlagt. Idyllen med Laura Avellaneda er sentrum for verket. Den delen er et segment lastet med erotikk, kjærlighet og romantikk. Det er et virkelig oppmuntrende stykke. Det får oss til å se at for å være lykkelige må du bare prøve. Dessverre at Laura døde (fordi Martín ikke ville at vi skulle si "gått bort"); lukker det kapitlet i det fantastiske livet til Martín og hans ønsker om ekteskap.

Noe som virkelig er beundringsverdig med Mario Benedettis penn er klarheten som han uttrykker følelsene som blir dannet på et tidspunkt i verket.
Også mengden følelser og ideer som den uttrykker. For eksempel, ikke i noen roman, blir far og sønn-forholdet fortalt når det er konfliktfylt. I tillegg gir det faktum at romanen er fortalt av hovedpersonen, mange detaljer til lesingen. Det er ikke en direkte fortelling mot oss som om den vil fortelle oss; snarere er det som om vi var avisen som han fortalte om sine erfaringer.
Noe det er verdt å merke seg er hvordan forfatteren fanger ensomheten i middelalderen for denne mannen som ser ut til å ha mistet alt. Hans kone, det vesenet han elsket mest, er død og barna hans, for langt fra faren. I all den mørke skyen kommer det plutselig en lysstråle som heter Laura Avellaneda; eller som han kalte henne, bare Avellaneda. Hun kommer for å snu sin verden og gir ham praktisk talt en grunn til å leve. Dessuten forynger den deg; fordi Martin begynner å oppføre seg som en tenåring som nettopp har blitt forelsket.
Laura vekker følelser hos Martin om at han trodde han hadde begravet med sin kone. Jeg tror det hele startet som en måte å bryte den kjedelige kontorrutinen på. Mr. Santomé er en mann uten mål og uten særlig suksess; men når han innser følelsene for Laura, bestemmer han seg for å ta en risiko og for en gang i livet være en vinner.
Det er en stort sett trist roman, for selv når han allerede lever romantikken med Laura, tenker han fortsatt på sin kone, Isabel. Jeg synes karakteren er ekstremt depressiv og til tider mangler mot og autoritetskraft (som når sønnen sier til ham: "Hva bryr du deg!" Og har ikke mot til å kreve ham ordentlig).
Jeg betrakter Martin som en person som er beseiret av livet. Kanskje i sin ungdom drømte han om å lykkes og hadde mål å oppnå; Men mangelen på evner og lav selvtillit førte ham dit han er, i en irrelevant jobb som ikke oppfyller hans profesjonelle ambisjoner.
Delvis forstår jeg hans mangel på motivasjon, siden hans familieliv ikke er harmonisk. Jeg tror han er en person som ser ut til å være eldre enn han er.
I mange deler av romanen vises Martín som kald og rå. Når Vignale prøver å bli venn med Santomé igjen, husker han ikke hvem hans samtalepartner er, og er uinteressert i kommentarene som kommer fra ham.
Tilsynelatende er det kaldhet som holder ham borte fra barna sine; men likevel viser han med Laura en farlig varme. Den varmen skremmer ham fordi han streber etter en annen type forhold.
Energiene han bruker på å vinne Laura er beundringsverdig. Energi som han kanskje hadde lagret siden kona døde; Den kjærligheten er ikke i stand til å vise den til noen andre.
Forholdet til barna er fjernt, noe som bekymrer og plager ham; men han finner ikke løsningen og ser ikke etter det veldig ivrig.
De siste dagene på kontoret er smertefulle for Martín, men ensomhet vil bli enda mer når han slutter å jobbe.
Martín lot som Lauras død ikke hadde påvirket ham, men han lider internt. Hans kones død var smertefull, men han avsluttet forholdet til henne gjennom ekteskapet. Jeg tror at Mr. Santomé anser at kjærligheten som han og Laura hadde til hverandre ikke ble størknet, det var derfor han ønsket å gifte seg.
Denne romanen lærer oss også at vi kan være lykkelige bare ved å prøve; Det gir oss også en annen viktig leksjon, at vi må leve hvert øyeblikk fullt ut fordi livet er veldig kort og kan slukkes når som helst.
Jeg vil legge til at dette arbeidet av Mario Benedetti er verdifullt av forskjellige årsaker: dets emne, verdiene det inneholder henne, varmen og nivået på beskrivelsen av følelser, for måten hun setter oss inn i scenene og scenariene som beskriver.
Jeg anser dette stykket som relevant innenfor romanens sjanger.